Fundert litt igjen...

Her for en ukes tid siden var jeg på showet til Dagfinn Lyngbø. Han har i grunn vært en av de store heltene lenge. Det var veldig artig, helt konge faktisk. Men slike ting får en "bakside". Jeg blir så opphengt i enkelte ting som blir sagt. For eksempel da, så lurte han på hvorfor kvinner alltid skal ha munnen åpen når de tar på mascara. Så den siste uka har jeg vært flau hver eneste morgen jeg har stått på badet og gapa med mascarabørsta i hånden. Jeg ble så opphengt i det at jeg faktisk gikk et par dager uten. Men det har dukket opp mange andre funderinger den siste uka, ja, noen er eldre enn ei uke også da.

Men kanskje noen kan svare meg på:
Hvis noen sier "Jeg skulle hatt et hull så jeg kunne grave meg ned.." trenger en egentlig å grave om en har hullet da?

Kan man egentlig skremme vannet av en fisk?
Finnes det fugler med høydeskrekk? Er ikke det litt upraktisk?
Tar det lang tid å kvele en sjiraff?
Når en gås blir skremt, får den da menneskehud?

Hvorfor er egentlig forkortelse et så utrolig langt ord?
Finnes det et annet ord for synonym?
Og hvem i all verden var den tosken som fant på at det skulle være en S i "lespe"????????

Kaster en poteter på nygifte i Kina?
Og hva er det egentlig med Kjell Inge Røkke som trenger 36 toaletter i huset sitt. Hva spiser han mon tro?

Når det gjelder oss mennesker så har jeg fundert litt på:
Hvordan ville møblene våres sett ut om knærne våre gikk andre veien.
Hvis bifile skulle arrangere sin egen parade, ville den da gått begge veier?
Hvis en dverg røyker en joint, ville han da bli vesentlig høyere?
Kan man kalle en uheldig diskos-kaster for en publikumstreffer?
Og hvor mange handicap parkerings-plasser er det egentlig under paralympics i Vancouver?

Nei, verden er ganske rar i grunn... kanskje til og med litt syk, til og med vaskemaskinene går på tabletter.

Lykke vs. Regn

Hva må man egentlig ha for å være lykkelig?
Må en være rik og suksessfull? Må en ha godt humør og ha en god helse? Er lykke noe som kommer når en er fornøyd med livet og egne oppnåelser? Kan en være lykkelig selv om man er døende? Hva er det egentlig med lykke, alle streber jo etter å være/ha det. Lykkelig gift, lykliga gatan...

Jeg tror at en kan oppleve lykke uansett hvordan livssituasjon en er i.
I dag for eksempel, satt jeg meg ned ved spisebordet mitt med en kopp kaffe. Jeg kikka ut vinduet, det var helt stille rundt meg. Bortsett fra lyden av regn!! Øsende pøsende herlig regn. Jeg er vanligvis ikke så veldig begeistret for regn, men i dag gav det meg en herlig sprudlende følelse. Kunne nesten se hvor snøen smeltet bort....
Og jeg tror bestemt at jeg følte LYKKE!
Et herlig øyeblikk som jeg sparer i hjertet.

Du gud?
Sist eg snakka med deg angående den snøen, så ba eg deg om å kutte ut...
Eg syns faktisk det e nok no. Mulig du trenge høreapparat eller e treig i oppfattelsen...
Men no syns eg at det e min tur å bli hørt...
så kjære du: send snøen en anna plass?? afrika f.eks? dei trenge å kjøle seg ned...og om du skulle opprettholde den varmen dei har, så får dei no vatn i det minste....
på forhånd takk!!!

Bring it on!

Etter en veldig tung høst og tidligvinter har jeg jobbet meg oppover. Det er som sagt i motbakke det går oppover. Noen ganger er det tunge bakker, mens noen ganger er det slakkere og enklere å gå. Fordelen med en slik tid er at en blir bedre trent, får erfaringer som gjør en sterkere. Og ikke minst blir en klar over hvem som er å stole på, og hvem som virkelig er venner. Tidlig i desember fikk jeg et sjokk, som mor opplevde jeg noe av det verste en mor kan oppdage. Det slo helt beina under meg. Og tok meg over en måned før jeg klarte å møte verden skikkelig igjen. Når jeg kjente at jeg begynte å smile igjen, og at jeg kunne gi noe av meg selv igjen til andre føltes det som om jeg fløt på en positiv bølge. Men en ting kommer skjelden alene. Det baller på seg som oftest. Vi har stresset litt med noen ufarlige sykehusbesøk, tilvenning på briller og lapper og sånne praktiske ting. Men det blir jo bare bagateller når telefonen om at vår beste kamerat har valgt å ta livet sitt kommer. Det var tungt, og vi er veldig preget. Spesielt mannen i huset, de to var jo som knoll og tott og to gode naboer på en gang. Vi kom oss gjennom den første uka uten de store skadene. Jaja, en vraket bil og såret stolthet men men. Begravelsen gikk også greit på en måte. Jentene var også med så de hadde tusen millioner spørsmål før, under og etter. Logisk nok. På vei hjem snakka vi om at det var nå det begynte. Det var nå den verste tiden ville komme, når snøen forsvinner og vi minnes alle timene vi tilbragte på verandaen sammen med Helge............. Før vi hadde tenkt ferdig tanken ringer mamma. "de har funnet en kul"................... En ny uke, vente på prøveresultater...... Er i grunn dårlig på å vente. Iallefall på slike ting. Blir så sliten i hodet av det rett og slett. Men, siden tanteungen min skulle skifte hjerteklaff den uka også, så ble det jo litt ekstra spenning da. Det ser ut til å gå bra så langt da. Må bare smøre seg med tålmodighet for den som har det. Mamma skal fjerne kulen, den var visst ikke aggressiv, men om den er god eller ondartet vet de ikke ennå. Så sitter jeg her, 30 mil unna med mange tanker som jeg surrer meg inn i. Men likevel så er jeg på bølgen min, ser positivt på livet. Og smiler masse. Tenker innimellom at jeg må være rar, kanskje litt småsprø.Venter bare på neste sprell fra verdens side. Bare kom med det nå, jeg er i en steam, trenger ikke vente med neste utspill. Takler det nok!! Så det så!