Vi vil vel alle at julen skal være slik den alltid har vært. Selv skulle jeg egentlig helst hatt den slik den var da jeg var liten. Men jeg innser at det nok er litt upraktisk for meg å få masse leker, eller å henge i skjørtekanten på ho mor hele jula. Jeg har mine egne barn å ta meg av, og min egen familie.De siste årene har jeg gått og sagt: "Jula er mest for de små". Men nå kjenner jeg at jeg enten er i ferd med å finne tilbake til mitt barnlige sinn, eller at jeg er i ferd med å bli voksen. For jeg gleder meg til jul. Gleder meg til å være sammen med jentene og mann min og bare slappe av og gjøre familieting.
Det er nå den 8. jula vi feirer sammen. og en ting er iallefall sikkert, de 7 julene som har vært hittil har ikke en vært lik. Nå er det noe med at når to mennesker finner sammen, er det ikke bare de som har ønsker for hvordan jul eller andre høytider skal tilbringes. Vi har familie på begge sider som gjerne vil se oss. All ære til dem, de legger ikke press på oss, men vi har da samvittigheten gnagende over hodene på oss hele tiden. For å døyve noe på den samvittigheten, satte familien seg i bilen i helga og dro til en av våre nære. Her kompenserer vi for å være hjemme hos oss selv når den "rette" jula setter inn. For å ikke såre noen (og ikke minst for å unngå stress) velger vi å være hjemme i eget hus, så kan heller de som vil komme til oss. Men å reise og feire "førjul" kan være ganske spennende. Ungene var ganske forventningsfulle bak i bilen, og julesangene tonet ut fra både høyttalere og passasjerer.
Den første julen vi feiret sammen har brent seg fast i hukommelsen som et varsel om hvordan jul ikke skal være. Dette fører også til at hver gang i er på vei nordover for å feire noe, kjenner jeg skepsisen innta hele min livsverden ;-). Unnskyldningen min var vel mest at jeg var gravid, rar, og ukjent med deres tradisjoner og for den del kjente knapt både min kjære og hans familie. Det var en jul med mye tårer og mange egoistiske tanker. Og det endte opp med at vi kjørte 30 mil hjem til leiligheten vår 2. juledag. Sov og dro de 30 milene videre til mine foreldre for at undertegnede skulle få viljen sin, og møte sosialiserte og normale mennesker som hun så fint uttrykte.
Denne feiringen gikk bedre enn alle de andre "liksom-julene" vi har hatt nordom. Hvorfor er jeg ikke helt sikker på, har ikke tenkt å analysere det fordervet heller. Men jeg konstanterer det, og jeg innrømmer at det kjentes godt. Denne gangen var vi samlet som en familie, og vi koste oss i hverandres selskap. middagen varte lenger enn ti minutter og vi kunne sitte og prate sammen uten at noen gikk til angrep på hverandre. det var til og med rom for morsomheter og småfleiping. Jeg velger å ta med meg dette minnet som tyngre og viktigere enn de tidligere julefeiringene, det var godt å få en fredelig førjulsfølelse.
