Bring it on!

Etter en veldig tung høst og tidligvinter har jeg jobbet meg oppover. Det er som sagt i motbakke det går oppover. Noen ganger er det tunge bakker, mens noen ganger er det slakkere og enklere å gå. Fordelen med en slik tid er at en blir bedre trent, får erfaringer som gjør en sterkere. Og ikke minst blir en klar over hvem som er å stole på, og hvem som virkelig er venner. Tidlig i desember fikk jeg et sjokk, som mor opplevde jeg noe av det verste en mor kan oppdage. Det slo helt beina under meg. Og tok meg over en måned før jeg klarte å møte verden skikkelig igjen. Når jeg kjente at jeg begynte å smile igjen, og at jeg kunne gi noe av meg selv igjen til andre føltes det som om jeg fløt på en positiv bølge. Men en ting kommer skjelden alene. Det baller på seg som oftest. Vi har stresset litt med noen ufarlige sykehusbesøk, tilvenning på briller og lapper og sånne praktiske ting. Men det blir jo bare bagateller når telefonen om at vår beste kamerat har valgt å ta livet sitt kommer. Det var tungt, og vi er veldig preget. Spesielt mannen i huset, de to var jo som knoll og tott og to gode naboer på en gang. Vi kom oss gjennom den første uka uten de store skadene. Jaja, en vraket bil og såret stolthet men men. Begravelsen gikk også greit på en måte. Jentene var også med så de hadde tusen millioner spørsmål før, under og etter. Logisk nok. På vei hjem snakka vi om at det var nå det begynte. Det var nå den verste tiden ville komme, når snøen forsvinner og vi minnes alle timene vi tilbragte på verandaen sammen med Helge............. Før vi hadde tenkt ferdig tanken ringer mamma. "de har funnet en kul"................... En ny uke, vente på prøveresultater...... Er i grunn dårlig på å vente. Iallefall på slike ting. Blir så sliten i hodet av det rett og slett. Men, siden tanteungen min skulle skifte hjerteklaff den uka også, så ble det jo litt ekstra spenning da. Det ser ut til å gå bra så langt da. Må bare smøre seg med tålmodighet for den som har det. Mamma skal fjerne kulen, den var visst ikke aggressiv, men om den er god eller ondartet vet de ikke ennå. Så sitter jeg her, 30 mil unna med mange tanker som jeg surrer meg inn i. Men likevel så er jeg på bølgen min, ser positivt på livet. Og smiler masse. Tenker innimellom at jeg må være rar, kanskje litt småsprø.Venter bare på neste sprell fra verdens side. Bare kom med det nå, jeg er i en steam, trenger ikke vente med neste utspill. Takler det nok!! Så det så!